Anlegg for nærstrid
Det
ble lagt stor vekt på utbygging av nærforsvaret. Løpegraver ble sprengt ut, og
ytterligere forsterket med oppmuring av stein. Her ble det brukt mye tørrmuring,
man manglet sement. Selve stillingene derimot ble støpt meget solid. I de fleste
tilfeller ble stillingene gjort så trange som mulig, dette ga minst mål ved
beskytning. Overalt på området ble det sprengt ned og støpt ut enkelmanns
groper. Det syntes som disse mer er laget for vern under
flyangrep/artilleribeskytning enn som stillinger til bruk i nærforsvar.
Avmerket de forskjellige områdene for nærstrid, og hva de dekket. De ble bestykket med maskingevær, hovedsakelig Colt M1929 en vannavkjølt mitraljøse samt personlige våpen som gevær og maskinpistoler. Det var også fem bombekastere (50 mm M1942) tilgjengelig. En var fastmontert ved kommandoplass og to dekket stranden mot sørvest. Minefeltene var plassert ved strender der det var mulig å gå i land, samt det største med piggtrådsperringer dekket tilgangen tvers over holmen og dekket dermed landsiden. Nærstridstillinger dekket alle minefeltene
Hovedforsvarslinjen i nærforsvaret ble lagt bak en opptil 5 meter bred og ca 1500 meter lang piggtrådsperring fra Folehavna og over høyden bak fortsområdet, frem til Steinvika. Bare på denne sperringen var arealet på ca syv dekar. Forøvrig gikk det piggtrådsperringer rundt hele fortsområdet, ut mot strandlinjen. Der sperringen ble anlagt var det til dels svært vanskelig terreng for en sperring. Stolpefester ble boret ned i fjellet. For å hindre at det kunne krypes under sperringen ble det sprengt og planert en ca 5 meter bred gate langs strandlinjen.
Innefor piggtrådgjerde på høyden nord for fortsområdet, finnes et sammenhengende nett av løpegraver, utbygde stillinger for automatvåpen og for geværskyttere, samt for bombekastere og luftvernkanoner. Man kom inn i dette løpegravesystemet fra baksiden (sydsiden) av høydepartiet.. Stillingen var slik plassert at hele området med piggtrådsperringen og terrenget foran denne kunne holdes under ild, både frontalt og flankerende.
En luftvernkanonstandplass var bygd som en heve og senke-stilling. Når kanonen ikke var i bruk ble den senket ned i en brønn og dekket over. Her var kanonen godt beskyttet mot vær og vind. Kanonens plassering ga også mulighet for bruk i nærforsvaret.
På samme høyde var et par stillinger som var vanskelige å identifisere, det antas at stillingen har vært for bombekastere. Begge stillingene var mer eller mindre runde, med ca 70-80cm høyt brystverk. I den ene stillingen var brystvernet støpt, mens bunnen besto av sand og jord. Brystvernet hadde ammunisjonsnisjer. Den andre stillingen hadde oppmurt brystvern av sprengstein, men med støpt gulv. I gulvet var det et sekskantet uttak, fylt med sand/jord. Det sekskantede uttaket i støpen var stort nok til at en bombekasters markplate pluss ben kunne få plass innefor uttaket i gulvet.
En stasjonær bombekasterstilling av vanlig type, var bygget ca 150 meter nord for kommandoplassen. Denne skulle sannsynligvis en bombekaster som kunne virke innenfor fortsområdet etter et eventuelt gjennombrudd fra en angriper.
Langs stranden, både på øst, syd og vestsiden, var det
bygget ut flere nærforsvarspunkter. De fleste besto av forbindelsesganger,
stillinger for maskingevær, mitraljøser og geværskyttere.
Noen
faststøpte rør med klemskruer for montering av tapp til vannkjølte Colt
mitraljøser M1929 fantes i de fleste stillene.
Feste til maskingevær i nærstridstilling
Vannavkjølt Colt 7,62 MG. Denne typen maskingevær ble brukt på Vesterøen (M1929)
Det har ikke vært mulig å fastslå hvor de stasjonære flammekasterne var plassert. Disse ble det brukt flere av innen et snevert område. Flammekasterne ble normalt gravd ned, ved bruk ga de en vegg av ild.
De tyske minefeltkartene viser at minefeltene i det alt vesentlig var etablert nord for hovedforsvarslinjen, helt nordover til Ødegårdsvika. Det var i alt 5 delfelt, sammensatt av fire forskjellige minetyper.
Den tyske batteribesetningen hadde ikke fast tildelte tropper for luftvern eller nærforsvar. Batteri besetningen måtte selv bemanne disse stillingene når dette ble nødvendig. Hver enkelt mann i besetningen ble derfor utdannet inne flere våpen.
