Skytset i 1941
Kvaliteten på Hærens Kystartilleriene som sjøfrontbatterier var dårlig, særlig til å begynne med. Batteriene var satt opp med feltkanoner, ofte av eldre modell, eller av skyts som var erobret fra andre nasjoner under felttogene i 1939-1942.
Det skytset tyskerne brukte på Folehavna, var en belgisk 12cm feltkanon, Cockerill L/37 M1931 med spriklavett. Den tyske betegnelsen på kanonen var 12cm K 370
Disse kanonene hadde enhetspatroner med granatvekt på 15,1 kilo for sprenggranaten. Det fantes to typer stridsammunisjon til kanonene: Sprenggranater L4,4 med spissbrannrør og Lysgranatpatron L4,1.
For å hjelpe på mulighetene til å rette i side, ble kanonene satt på en dreieskive og festet til denne med wire og strekkfisker. Ved å flytte lavettsvansen i side, kunne kanonen grovinnretning i side endres. Fininnstillingen fikk man med kanonens sideretning i lavetten.
I standplass var det også støpt ned en tannbue for sideretning. På venstre lavett ben ble det montert et tannhjul med overføring til en sveiv. På denne måten ble kanonen lettere å rette i side. Tannbuen dekket halve omkretsen, det vil si 180 grader. Medregnet en sideretning i lavetten på 30 grader høyre og venstre, kunne kanonen rettes over en sektor på 180 grader ved hjelp av den påmonterte sideretningsanordning. Ved håndbaksing kunne kanonen skyte horisonten rundt.
Den vestre kanonplassen på Folehavna fort har i dag en nesten inntakt dreieskive.
Den eneste originale standplassen med dreieskive, jernring og gradeinndeling.
De tre andre standplassene har også en tannring, men denne er støpt inn da stillingen ble oppjustert med høyere skjold (grube) i 1957
Etter direktiver utstedt i mai 1941 skulle utbyggingen utføres i følgende faser:
- Alarmberedskap skulle etableres først og omfatte anlegg av feltmessig stilling for minst en kanon, samt at ammunisjon ble brakt fram og beskyttet mot vær og vind.
- Første byggetrinn innbar at samtlige våpen, både i batteriet og ellers, fikk stillinger med forsterket feltmessig utbygging. Hovedskytsets plassering var ikke i de beste stillinger, der skulle den permanente standplass bygges
- Annet byggetrinn var utbyggingen av endelige standplasser for hovedskytset. I standplassene ble skytset satt på en dreieskive for å lette sideretningen. Standplassen var lagt sånn at den tillot en skuddsektor på ca 120 grader. I den samme utbyggingen ble ammunisjonslager, kommandoplass, forlegning, foruten beskyttelse av skytset ved montering av skjold, bygging av bunkere over standplassen samt kamuflasje utført.
%20KO%20plass%20i%20bakgr.B.jpg)
Direktivet anga videre enkelte tekniske retningslinjer for byggearbeidet som følger:
A. Kanonstillingene måtte planlegges på steder som kanonene kunne transporteres frem til uten vanskeligheter.
B. Kanonene skulle helst ligge på samme høyde over havet (samme terrengvinkel)
C. Kanonene skulle vanligvis ikke ligge lenger fra hverandre en 50 meter i gjennomsnittet ble det ca 70 meter på Folehavna, det vil si en batterifront på noe over 200 meter
For bygging av forlegning ble det utgitt et eget direktiv. Man skulle ta spesielle hensyn til at vannforsyningen var tilstrekkelig.
På Folehavna ble det bygget 8 -10 mindre forlegningsbrakker. De fleste brakkene besto av en lite forgan og et større rom, beregnet på 6-8 mann. Så snart bunkerne ble bygd ferdig, ble soldatene flyttet ut i disse. I tillegg brukte tyskerne de beslaglagte hus som forlegning.
Ved utbygging av kanonstandplassene til alarmberedskap og første byggetrinn skulle følgende regler følges:
For kanonens plassering skulle en 30kvm stor jevn flate opparbeides. Så sant det var mulig skulle den graves ut til 50cm dybde. Som underlag skulle det være fjell, pukk eller hardstampet jord. I standplassen skulle det legges ned en brisk av planker som kanonens hjul ble kjørt på..
Under annet byggetrinn skulle standplassens bunn støpes, i bunnen skulle en pivot og en jernring med diameter ca 190cm støpes fast. På pivoten ble det montert en dreieskive, hvorpå kanonen ble kjørt opp og satt fast med wire og strekkfisker. For lavettens svans ble det i standplass bygget en rullebane, utstyrt med gradbue.
Kanonen på bilde er en Cockerill men ikke fra Vesterøya
Ammunisjonslageret skulle plasseres i nær kanonene. Først skulle man beskytte de mot vær og vind. I annet byggetrinn skulle ammunisjonslagrene til treffsikker lagring. Størrelsen ammunisjonsmagasinene avhang av kanonens kaliber. Beredskaps ammunisjon skulle lagres på begge sider av kanonen, ca 5-10 meter fra. For den ammunisjonen som ikke var ved kanonen til enhver tid, skulle det bygges 5.6 lagre, hver på ca 100kvm gulvflate. Lagrene skulle legges slik at ammunisjonen raskt kunne fraktes frem til kanonene.
Kanonene skulle i første eller andre byggetrinn få beskyttelse i forma av et halvrund brystvern foran kanonen. Høyden og størrelsen skulle tilpasses kanontypens ildhøyde og hvilken plonge for kanonen som angjeldende standplass måtte bygges for. Utvendig måtte brystvernet bli fylt opptil slik at skråningen ble mindre enn 1:2.
Kamuflasje av brystvernet og dens planerte skråning, samt hele standplassen ble påpekt som viktig.
Den første utbyggingen: Etter at HKB 5/980 var kommet til Norge rykket avdelingen inn på Folehavna og startet arbeidet med utbyggingen av batteriet. Til hjelp med de tekniske ledelsen hadde man tildelt festningspionerer. I tilegg ble også norske entreprenørfirmaer engasjert i byggearbeidene. Etter oppgave fra lensmannen i Sandar Kommune i februar 1942 hadde ca 200 mann i snart ett år arbeidet på Folehavna. Disse arbeidene må antas å være utbyggingen under både første og annet byggetrinn.
De første stillingene tyskerne laget til kanonene var rent midlertidig (alarmberedskap og første byggetrinn). Stillingene var lite forarbeidet, det var planert for ca 120 graders skuddsektor. Hvor disse stillingene var plassert på Folehavna vites ikke sikkert, men de var plassert så langt fremme at man fikk skuddfelt på sjøen. Frem hit var sannsynligvis de eksisterende stier utbedret så mye at man kom frem med kanonene. Norske/Britisk E-rapporter angir på utarbeidede kartskisser at tyskerne har hatt veger rundt på fortet slik de sees i dag, i alle fall fra mars 1943
Under alarmberedskapsperioden var kanonene oppstilt som vanlig feltkanoner. Stillingene ble senere bedre utbygd, det ble støpt ned en pivot-tapp og rundt denne ble terrenget jevnet ut i en sirkel. På grunn av det større kaliber var pivottappen av noe større dimensjoner enn ved 10.5cm standplassene. I ytterkant av standplassene ble det støpt en renne hvor det ble lagt en bane for lavettsvansen. I denne banen ble det lagt en gradbue. Rundt pivottappen ble det støpt ned et rammeverk av H-bjelker av jern. Rammen hadde dimensjonene ca 225 x 225 cm. På denne ble det sveiset fast en ca 15 cm bred og ca 2-3 cm tykk ring av platejern. På ringen (jernplaten) gikk hjulparet til kanonenes dreieskive. Rundt standplassen ble det bygget et brystvern med høyde opp til 100cm. I brystvernet ble det attt ut nisjer for samband og for oppbevaring av beredskapsammunisjon. I dag kan man kun se en (den vestre kanonstandplassen) av de fire standplassene fra denne tiden som er slik den var i original stand. De øvrige standplassene ble brukt på nytt da det ble skiftet kanoner på fortet i 1958
7,5 cm feltkanon (?)
Flak 8,8 cm (r) SKC/41(r). Luftvernskanon på Vesterøen etter frigjøringen
20 mm Flak luftvern
Montasje fra Oscarsborg festning ved Drøbak
20 mm Flak luftvern. Denne typen var montert i en heve og senke stilling på Vesterøen
50 mm bombekaster (4 stk)
Det ble brukt et antall av den norske Colt Mitraljøse M/29 7,62mm (vannavkjølt)
MG 34. Dette var det våpenet som tyskerne foretrakk, men Vesterøen fort fikk nok ikke mange av disse før mot slutten av krigen.
Tysk håndgranat av skafttype
Flammekaster. Illustrasjon er fra Jan Egil Fjørtfots "Tyske kystfort i Norge" 1982
Kanonmateriellet var som følger:
- 4 stk 12 cm Cockerill Belgiske M1931. I god stand men siktemidler og mekanisme var lagret i ”Lager Robnen” i Brevik
- 2 stk 8,8cm. Ex- rusiske luftvernkanon bygget om av tyskerne fra 85 mm til 8,8 cm SKC/41(r) (med flamme og rekyldemper på løpet)
- 2 stk 2 cm. 2,0cm Flak c/38 tyske, i god stand med tre stk ekstra rør
- 1 stk 4,7cm panservernkanon på vanlig feltlavett. Antagelig produsert av Skodaverken
- 1 stk 7,5 cm feltkanon på vanlig feltkanonlavett. Antagelig av samme type som de belgiske på Malmøya
Annet materiell:
- 4 stk 5cm tyske bombekastere hvorav en var montert stasjonær stilling. Alle i god stand
- Et antall mitraljøser Colt M1929
- Et antall flammekastere, M1942
- 1 stk 60 cm lyskaster med ett stk 8kw aggregat i god stand
- 2 stk 150cm lyskastere med to stk 24kw aggregater, Lyskasterne sto i midlertidige stillinger og var i god stand
- 1 stk stereoskopisk avstandsmåler med tre meters basis
- 2 stk batterikikkerter med telleverk på kommandoplass
- 3 stk horisontale hastighetsmålere
- 1 stk radiosender
- 1 stk sentralbord
- Sambandsutstyr forøvrig var fjernet og innlevert til Telegrafverket i Larvik
- 2300 stk håndgranater av skafttype
- 1730 stk 5cm bomber for bombekaster
- 500 landminer samt 30 miner ute i minefelt
Ved opptelling av artilleriammunisjon under de forskjellige inspeksjoner etter kapitulasjonen, fant man følgende beholdninger på fortet
- 5223 12 cm granater til 4 kanoner. 240 tonn
- 3582 enhetsskudd for 8,8cm luftvernskanoner ( to flak kanoner)
- 635 enhetsskudd for 7,5cm feltkanon ( en kanon)
- 1032 enhetsskudd for 4,7cm panservernkanon (en kanon)
- 12815 enhetsskudd for 2,0cm flak ( to kanoner)
Skyts og utstyr var tilfredsstillende vedlikeholdt og lagret i ammunisjonsmagasiner.
