Folehavna fort ligger på Vesterøya i Sandefjord kommune, Vestfold fylke.

 De tyske militære myndighetene kalte fortet for VESTERØEN. Etter 1945 har fortet hatt navnet FOLEHAVNA som egentlig er navnet på den fine bukta med sandstrand ut mot Sandefjordsfjorden. I dagens kart kalles spissen på Vesterøya for Tveitanodden.

Som fellesbetegnelse for denne type anlegg innenfor Oslofjordområdet ble utrykkene ”Flankefort” og/eller ”bestrykningsbatterier” også brukt.

Eierforhold:

Da tyskerne beslagla området i 1941 var det A/S Folehavna, representert ved skipsreder A.F. Klavenes, som eide området.

Området var ca 150 – 200 dekar stort På området sto fire sommervillaer, et strandhus og en arbeiderbrakke. En sommervilla kalt Karihus ble revet av  tyskerne i 1943

Mil.Org / Hjemmestyrkene  (HS) overtok området og anlegg ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Beslagleggelsen ble opprettholdt. Kystartilleriet tok over anlegget i 1. August 1945 Fra 1. November 1945 ble ca 30 dekar nord for sperringen samt vaktmesterbolig med uthus, frigitt. Dokumentene reiser tvil hvorvidt vaktmesterboligen i det hele var beslaglagt av tyskerne.

Fra 1. Juli 1950 ble bygningene nr 2, 7, 15, og 35 på Folehavna frigitt. Dette var de tre sommervillaene og strandhuset. Samtidig ble hele området på ca 190 dekar frigitt, men militæret leide 85,5 dekar pluss 1,567 kvm grunn for bygninger som ble liggende utenfor det leide området, til sammen ca 87 dekar. Dette leieforholdet ble fornyet med jevne mellomrom til frem til 1993.

Områdets beskaffenhet

 Fortsområdet danner den sydligste delen av Vesterøya utenfor Sandefjord. Den ytterste del av området, med de relativt bratte skråningene ned mot sjøen er trebare, mens resten av arealet har frodig vegetasjon. I slukten bak det ytterste området vokser det mange sorter løvtrær. Eik er det meget av, i tillegg finnes det en del også, ask, lønn, osp og lind foruten noe bjørk og rogn.

Den høyeste del av området ligger noe over 20 meter koten. Fra fortet har man fri utsikt utover sjøen mot Onsøylandet og Hvalerøyene i øst. Deretter fritt hav i sydlig retning og over mot Svenner Fyr og Telemarks og Vestfoldkysten i vest

OKKUPASJONSTIDEN

Området rekvireres av tyske myndigheter

De tyske militære myndighetene beslagla området ved Folehavna for militært bruk fra den 8. Mai 1941

Det beslaglagte området var alt syd for en linje som gikk skrått over halvøya fra Folehavna til Steinvika. Området var da begrenset av sjøen i øst, syd og vest, i nord av fastland.

A/S Folehavna fikk følgende erstatning fra tyske og norske myndigheter for beslagleggelsen av området.

- Fra tyske myndigheter (frem til 31/12 1941                         kr   9.599,67

- Fra norske myndigheter /1/1 1942 til 30/9 1945                   kr 96.500,00

Av dette beløpet var kr 54.000,- erstatning for det i 1943 nedrevne ”Karihus”

Tyskernes bruk av området:

General Nicolaus von Falkenhorst var sjef for de styrker som invaderte Norge 9. April 1940. Han ble også sjef for alle tyske stridskrefter i Norge frem til til slutten av 1944. I denne stillingen var generalens tittel Wehrmactsbefehlshaber.

General von Falkenhorst ble tidlig klar over at det var nødvendig med et sterkt forsvar av alle innfalsporter til vår lange kyst. Han prioriterte derfor utbyggingen av Kystartilleriet høyt. Kystforsvarets utbygging ble iverksatt for fullt i 1941. Det viktigste i denne sammenheng var å bygge ut kystbatteriene, dette gikk ikke så hurtig som ønsket da man manglet materiell.

Det britiske raidet mot Svolvær i mars 1941 satt en slik støkk i tyskerne at utbyggingen av kystforsvaret ble forsert.

I løpet av 1941 var man i Tyskland ferdige med å organiser og sette opp de aller fleste av de batteriene som etter hvert kom til Norge.

Kvaliteten på Hærens Kystartilleriene som sjøfrontbatterier var dårlig, særlig til å begynne med. Batteriene var satt opp med feltkanoner, ofte av eldre modell, eller av skyts som var erobret fra andre nasjoner under felttogene i 1939-1942.

For å hjelpe på mulighetene til å rette i side, ble kanonene satt på en dreieskive og festet til denne med wire og strekkfisker. Ved å flytte lavettsvansen i side, kunne kanonen grovinnretning i side endres. Fininnstillingen fikk man med kanonens sideretning i lavetten.

Tegning av dreieskiven etter en funnet dreieskive på Tangen. Dreiskiven for kanonene på Folehavna hadde en noe avvikende utførelse, men virket i prinsippet på samme måte (Den vestre og fremre kanonplassen på Folehavna fort har i dag 2006 en nesten inntakt dreieskive).

Forsvaret av midtre del av Vestfold

Sammen med batteriet på Malmøya og Torås skulle Folehavna fort, forsvare innløpene til de sentrale delene av Vestfold

Generelt om den tyske utbyggingen

Den tyske Hæren fikk ansvaret for utbyggingen av kystforsvaret. De teknisk løsningene var standardiserte, man hadde standartegninger, såkalte ”Regelbau” for de forskjellige typer stillinger, så som kommandoplasser, kanonstandplasser, ammunisjonsbunkere, dekning/forlegningsbunkere, spesielle stillinger for maskingevær brukt som luftvern (ringstand), bombekastere og stillingsområdet for nærforsvar

Når det gjaldt litt større fjellanlegg, f.eks. lagre, forlegning, måtte man som regel planlegge dette på stedet, dette ble sprengt ut etter en spesiell plan (Sonderkonstruktion).

Rekkefølgen i utbyggingsarbeidene var som følger:

De aktuelle områder for kystbatterier ble tatt ut og rekognosert av offiserer fra den infanteridivisjonen som var ansvarlig for forsvaret i vedkommende området. I vårt tilfelle var det sjøkommandanten i Horten.

Etter direktiver utstedt i mai 1941 skulle utbyggingen utføres i følgende faser:

1. Alarmberedskap skulle etableres først og omfatte anlegg av feltmessig stilling for minst en kanon, samt at ammunisjon ble bragt fram og beskyttet mot vær og vind.
2. Første byggetrinn innbar at samtlige våpen, både i batteriet og ellrs, fikk stillinger med forsterket feltmessig utbygging. Hovedskytsets plassering var ikke i de beste stillinger, der skulle den permanente standplass bygges
3. Annet byggetrinn var utbyggingen av endelige standplasser for hovedskytset. I standplassene ble skytset satt på en dreieskive for å lette sideretningen. Standplassen var lagt sånn at den tillot en skuddsektor på ca 120 grader. I den samme utbyggingen ble  ammunisjonslager, kommandoplass, forleggning, foruten beskyttelse av skytset ved montering av skjold, bygging av bunkere over standplassen samt kamuflasje utført.

Direktivet anga videre enkelte tekniske retningslinjer for byggearbeidet som følger:

A. Kanonstillingene måtte planlegges på steder som kanonene kunne transporteres frem til  uten vanskeligheter.

B. Kanonene skulle helst ligge på samme høyde over havet (samme terrengvinkel)

C. Kanonene skulle vanligvis ikke ligge lenger fra hverandre en 50 meter i gjennomsnittet ble det ca 70 meter på Folehavna, det vil si en batterifront på noe over 200 meter

For bygging av forlegning ble det utgitt et eget direktiv. Man skulle ta spesielle hensyn til at vannforsyningen var tilstrekkelig, og det ble gravet ut to brønner samt et vannreservoar med tak og pumphus.

På Folehavna ble det bygget 8 -10 mindre forlegningsbrakker. De fleste brakkene besto av en lite forgan og et større rom, beregnet på 6-8 mann. Så snart bunkerne ble bygd ferdig, ble soldatene flyttet ut i disse. I tillegg brukte tyskerne de beslaglagte hus som forlegning. I 1941 er det 77 soldater på fortet, men i 1942 blir man bedt om å skaffe innkvartering til 50 infanterister fra II./IR.740.

Ved utbygging av kanonstandplassene til alarmberedskap og første byggetrinn skulle følgende regler følges:

For kanonens plassering skulle en 30kvm stor jevn flate opparbeides. Så sant det var mulig skulle den graves ut til 50cm dybde. Som underlag skulle det være fjell, pukk eller hardstampet jord. I standplassen skulle det legges ned en brisk av planker som kanonens hjul ble kjørt på..

Under annet byggetrinn skulle standplassens bunn støpes, i bunnen skulle en pivot og en jern ring med diameter ca 190cm støpes fast. På pivoten ble det montert en dreieskive, hvorpå kanonen ble kjørt opp og satt fast med wire og strekkfisker. For lavettens svans ble det i standplass bygget en rullebane, utstyrt med gradbue.

Ammunisjonslageret skulle plasseres i nær kanonene. Først skulle man beskytte de mot vær og vind. I annet byggetrinn skulle ammunisjonslagrene til treffsikker lagring. Størrelsen ammunisjonsmagasinene avhang av kanonens kaliber. Beredskaps ammunisjon skulle lagres på begge sider av kanonen, ca 5-10 meter fra. For den ammunisjonen som ikke var ved kanonen til enhver tid, skulle det bygges 5.6 lagre, hver på ca 100kvm gulvflate. Lagrene skulle legges slik at ammunisjonen raskt kunne fraktes frem til kanonene.

Kanonene skulle i første eller andre byggetrinn få beskyttelse i form av et halvrund brystvern foran kanonen. Høyden og størrelsen skulle tilpasses kanontypens ildhøyde og hvilken plonge for kanonen som angjeldende standplass måtte bygges for. Utvendig måtte brystvernet bli fylt opptil slik at skråningen ble mindre enn 1:2.

Kamuflasje av brystvernet og dens planerte skråning, samt hele standplassen ble påpekt som viktig.

Det har i ettertid vist seg at arbeidet som ble utført av de tyske avdelingene ikke alltid var førsteklasses. Dette kan ha flere årsaker. For det første var arbeidskraften ufaglærte soldater. For det annet så brukte tyskerne i mange tilfeller sand der de fant den, blant annet fra stranden. Betongblandingen ble ikke tilsatt nøytraliserende kjemikalier, derfor fikk betongmassen en uønsket tilsetning av salter fra stranden som gjennom årene har brutt ned betongen. Sabotasje fra norske arbeidere kan også være en grunn.

FORTETS BESTYKNING

Det skyts som ble brukt var høyst uensartet. Det var som regel erobret skyts, norsk, fransk, belgisk, engelsk, evt. østeuropeisk.

Det skytset tyskerne brukte på Folehavna, var en belgisk 12cm feltkanon, Cockerill L/37 M1931. Den tyske betegnelsen på kanonen var 12cm K 370

Etter pålegg fra ”Flag Officer Norway” av 28 mai 1945 skulle alt skyts etter tyskerne telles og innrapporteres til Sjøforsvarets overkommando. Skytset på Folehavna etter tyskerne ble innrapportert 14 juni 1945.

Kanonmateriellet var som følger:

-         4 stk 12 cm Cockerill Belgiske M1931. I god stand men siktemidler og mekanisme var lagret  i ”Lager Robnen” i Brevik.

-         2 stk 8,8cm.   Ex- rusiske luftvernkanon bygget om av tyskerne fra 85mm til 8,8 cm (ble tildelt Vesteröen i februar 1943, og var på plass på fortet i månedsskiftet mars/april 1943)

-         2 stk 2 cm.   2,0cm Flak c/38 tyske, i god stand med tre stk ekstra rør

-         1 stk 4,7cm panservernkanon på vanlig feltlavett. Antagelig produsert av Skodaverken

-         1 stk 7,5 cm feltkanon på vanlig feltkanonlavett. Antagelig av samme type som de belgiske på Malmøya

Annet materiell:

-         4 stk 5cm tyske bombekastere hvorav en var montert stasjonær stilling. Alle i god stand

-         Et antall mitraljøser Colt M1929

-         Et antall flammekastere, M1942

-         1 stk 60 cm lyskaster med ett stk 8kw aggregat i god stand

-         2 stk 150cm lyskastere med to skt 24kw aggregater, Lyskasterne sto i midlertidige stillinger og var i god stand

-         1 stk stereoskopisk avstandsmåler med tre meters basis

-         2 stk batterikikkerter med telleverk på kommandoplass

-         3 stk horisontale hastighetsmålere

-         1 stk radiosender

-         1 stk sentralbord

-         Sambandsutstyr forøvrig var fjernet og innlevert til Telegrafverket i Larvik

-         2300 stk håndgranater av skafttype

-         1730 stk 5cm bomber for bombekaster

-         500 landminer samt 30 miner ute i minefelt

Ved opptelling av artilleriammunisjon under de forskjellige inspeksjoner etter kapitulasjon en, fant man følgende beholdninger på fortet

-         5223 12 cm granater til 4 kanoner. 240 tonn

-         3582 enhetsskudd for 8,8cm luftvernskanoner ( to flak kanoner)

-           635 enhetsskudd for 7,5cm feltkanon ( en kanon)

-         1032 enhetsskudd for 4,7cm panservernkanon (en kanon)

-         12815 enhetsskudd for 2,0cm flak ( to kanoner)

Skyts og utstyr var tilfredsstillende vedlikeholdt og lagret i ammunisjonsmagasiner.

Den første utbyggingen: Etter at HKB 5/980 var kommet til Norge rykket avdelingen inn på Folehavna og startet arbeidet med utbyggingen av batteriet. Til hjelp med de tekniske ledelsen hadde man tildelt festningspionerer. I tilegg ble også norske entreprenørfirmaer engasjert i byggearbeidene. Etter oppgave fra lensmannen i Sandar Kommune i februar 1942 hadde ca 200 mann i snart ett år arbeidet på Folehavna. Disse arbeidene må antas å være utbyggingen under både første og annet byggetrinn.

De første stillingene tyskerne laget til kanonene var rent midlertidig (alarmberedskap og første byggetrinn). Stillingene var lite forarbeidet, det var planert for ca 120 graders skuddsektor. Hvor disse stillingene var plassert på Folehavna vites ikke sikkert, men de var plassert så langt fremme at man fikk skuddfelt på sjøen. Frem hit var sannsynligvis de eksisterende stier utbedret så mye at man kom frem med kanonene. Norske/Britisk E-rapporter angir på utarbeidede kartskisser at tyskerne har hatt veger rundt på fortet slik de sees i dag, i alle fall fra mars 1943

Under alarmberedskapsperioden var kanonene oppstilt som vanlig feltkanoner. Stillingene ble senere bedre utbygd, det ble støpt ned en pivot-tapp og rundt denne ble terrenget jevnet ut i en sirkel. På grunn av det større kaliber var pivottappen av noe større dimensjoner enn ved 10.5cm standplassene. I ytterkant av standplassene ble det støpt en renne hvor det ble lagt en bane for lavettsvansen. I denne banen ble det lagt en gradbue. Rundt pivottappen ble det støpt ned et rammeverk av H-bjelker av jern. Rammen hadde dimensjonene ca 225 x 225 cm. På denne ble det sveiset fast en ca 15 cm bred og ca 2-3 cm tykk ring av platejern. På ringen (jernplaten) gikk hjulparet til kanonenes dreieskive. Rundt standplassen ble det bygget et brystvern med høyde opp til 100cm. I brystvernet ble det tatt ut nisjer for samband og for oppbevaring av beredskapsammunisjon. I dag kan man kun se en (den vestre kanonstandplassen) av de fire standplassene fra denne tiden som er slik den var i original stand. De øvrige standplassene ble brukt på nytt da det ble skiftet kanoner på fortet i 1958

I standplass var det også støpt ned en tannbue for sideretning. På venstre lavettben ble det montert et tannhjul med overføring til en sveiv. På denne måten ble kanonen lettere å rette i side. Tannbuen dekket halve omkretsen, det vil si 180 grader. Medregnet en sideretning i lavetten på 30 grader høyre og venstre, kunne kanonen rettes over en sektor på 180 grader ved hjelp av den påmonterte sideretningsanordning. Ved håndbaksing kunne kanonen skyte horisonten rundt.

Kommandoplassen hadde en enkel utforming, en halvrund optisk stasjon med siktespalter over batterienes sektor, i denne oppholdt batterisjefen seg. Her var også peilekikkert plassert.

I en etasje over med inngang fra det fri, hadde man standplass for avstandsmåler. Denne var også overdekket og med siktespalter. Bak optisk stasjon var det noen rom for telefonsentral, sambandsinstallasjoner og ildlendingsinstrumenter. I kommandoplass var det også forlegning for betjeningen.

På området ble det bygget mange ammunisjonsbunkere, både for artilleriet og for nærforsvarsformål. Som regel ble det bygget to mindre bunkere i nærheten av hver kanon, foruten bunkre eller fjellanlegg til hovedmengden av kanonammunisjonen, samt til annen ammunisjon, miner og sprengstoff.

Lyskasterstandplasser ble anlagt for de lyskastere fortet hadde. En 150cm lyskaster var plassert ved stranden, bak kanon 4 og noe lavere enn denne. Aggregatet har stått oppe ved veggen et sted. En av lyskasterne hadde fått bygget ut standplass, for de øvrige er det i dag lite og se etter dem, disse må derfor hatt helt feltmessige oppstilling.

Det ble lagt stor vekt på utbygging av nærforsvaret. Løpegraver ble sprengt ut, og ytterligere forsterket med oppmuring av stein. Her ble det brukt mye tørrmuring, man manglet sement. Selve stillingene derimot ble støpt meget solid. I de fleste tilfeller ble stillingene gjort så trange som mulig, dette ga minst mål ved beskytning. Overalt på området ble det sprengt ned og støpt ut enkelmanns groper. Det syntes som disse mer er laget for vern under flyangrep/artilleribeskytning enn som stillinger til bruk i nærforsvar.

Hovedforsvarslinjen i nærforsvaret ble lagt bak en opptil 5 meter bred og ca 1500 meter lang piggtrådsperring fra Folehavna og over høyden bak fortsområdet, frem til Steinvika. Bare på denne sperringen var arealet på ca syv dekar. Forøvrig gikk det piggtrådsperringer rundt hele fortsområdet, ut mot strandlinjen. Der sperringen ble anlagt var det til dels svært vanskelig terreng for en sperring. Stolpefester ble boret ned i fjellet. For å hindre at det kunne krypes under sperringen ble det sprengt og planert en ca 5 meter bred gate langs strandlinjen. Langs denne ble sperring satt opp.

Innefor piggtrådgjerde på høyden nord for fortsområdet, finnes et sammenhengende nett av løpegraver, utbygde stillinger for automatvåpen og for geværskyttere, samt for bombekastere og luftvernkanoner. Man kom inn i dette løpegravesystemet fra baksiden (sydsiden) av høydepartiet.. Stillingen var slik plassert at hele området med piggtrådsperringen og terrenget foran denne kunne holdes under ild, både frontalt og flankerende.

En luftvernkanonstandplass var bygd som en heve og senke-stilling. Når kanonen ikke var i bruk ble den senket ned i en brønn og dekket over. Her var kanonen godt beskyttet mot vær og vind. Kanonens plassering ga også mulighet for bruk i nærforsvaret.

På samme høyde var et par stillinger som var vanskelige å identifisere, det antas at stillingen har vært for bombekastere. Begge stillingene var mer eller mindre runde, med ca 70-80cm høyt brystverk. I den ene stillingen var brystvernet støpt, mens bunnen besto av sand og jord. Brystvernet hadde ammunisjonsnisjer. Den andre stillingen hadde oppmurt brystvern av sprengstein, men med støpt gulv. I gulvet var det et sekskantet uttak, fylt med sand/jord. Det sekskantede uttaket i støpen var stort nok til at en bombekasters markplate pluss ben kunne få plass innefor uttaket i gulvet.

En stasjonær bombekasterstilling av vanlig type, var bygget ca 150 meter nord for kommandoplassen. Denne skulle sannsynligvis en bombekaster som kunne virke innenfor fortsområdet etter et eventuelt gjennombrudd fra en angriper.

Langs stranden, både på øst, syd og vestsiden, var det bygget ut flere nærforsvarspunkter. De fleste besto av forbindelsesganger, stillinger for maskingevær, mitraljøser og geværskyttere. Noen faststøpte rør med klemskruer for montering av tapp til vannkjølte Colt mitraljøser M1929 fantes i de fleste stillene.

Til forlegning og forpleining ble det bygget brakker, foruten et større bygg som hadde kjøkken og spisesal, kombinert med forsamlingslokaler for de mer sosiale og tjenstlige sammenkomster. I alt skal det ha vært bygget 6-8 forlegningsbrakker, en kontorbrakke og det nevnte kjøkken og spiseromsbygg.

I alt ble det bygget tre større tunnelanlegg på Folehavna. Ett større anlegg ble sprengt tvers gjennom det høyeste partiet, denne var ca 120 meter lang og hadde tre åpninger. Tunnelen var ikke utforet men hadde støpt gulv. Tyskerne brukte tunnelen til forlegning. De øvrige, som var sprengt ned i fjellet og deretter overdekket med gråstein i 1,5 – 2 meters tykkelse, var ca 20 meter lange.

Det har ikke vært mulig å fastslå hvor de stasjonære flammekasterne var plassert. Disse ble det brukt flere av innen et snevert område. Flammekasterne ble normalt gravd ned, ved bruk ga de en vegg av ild.

De tyske minefeltkartene viser at minefeltene i det alt vesentlig var etablert nord for hovedforsvarslinjen, helt nordover til Ødegårdsvika. Det var i alt 5 delfelt, sammensatt av fire forskjellige minetyper.

Den tyske batteribesetningen hadde ikke fast tildelte tropper for luftvern eller nærforsvar. Batteri besetningen måtte selv bemanne disse stillingene når dette ble nødvendig. Hver enkelt mann i besetningen ble derfor utdannet inne flere våpen.

Folehavna fort var aldri i direkte kamp, men luftvernskanonene var med på nedskytingen av et engelsk fly som styrtet ved Jahres fabrikker i 1944. Flyets besetning, samt tre nordmenn, mistet livet. Det var også ved andre anledninger ild åpning mot allierte fly som kom innover Vestfold, men som regel uten synlig resultat.

En nordmann, Bjørn Normann Larsen, arbeidet som snekker på Folehavna i lang tid under krigen. Arbeidet var et dekkarbeid, han var egentlig befal i Milorg. Sammen med en annen nordmann. Formann Olaf Skovly (formann for tømmermannsarbeidene) laget kart og tegninger av fortsanlegget og fikk disse sendt til de norske myndighetene i Storbritannia.